Av Kristoffer Sagmo Aalberg
Tenk deg å sitte i et bitte lite propellfly med seletøy, hjelm, briller og en liten fallskjerm på ryggen. Så åpnes døra i flyet på 3.000 meters høyde, og du skal bevege deg ut på stigbrettet for så å slippe deg ut i fritt fall. Det er helt vilt, og strider mot at vi har lært at man skal ikke hoppe ut av et fly! Men jeg gjorde det, og det var en fantastisk opplevelse!
Jeg skulle hoppe tandem. Det vil si at jeg henger fastspent på magen til Harald, som styrer alt. Da vi fikk ”to-minutter-til-hopp”- signalet fra piloten var det mange tanker som gikk gjennom hodet mitt, blant annet: ”Dette er helt ekstremt! Skal jeg virkelig hoppe ut av et fly 3 km opp i luften?”
Det var ingen vei tilbake da flydøra gikk opp. Harald ga klar-signalet, og vi krabbet sammen ut på stigbrettet. Under meg så jeg Trondheim by som et lappeteppe. Det var som å studere et kart.
Så tippet vi fremover, og slo en forlengs salto i fritt fall. Jeg kjente et intenst sug i magen, og vinden slo mot ansiktet. Jeg ropte uten å kunne kontrollere stemmen.
Harald klappet meg på skulderen, et tegn om å innta innøvd flytestilling i lufta, banan stillingen. Ut med hendene for å styre, litt som en x-posisjon. Vi var i fritt fall ca. 30 sekunder og det kjentes ut som 0,3 sekund. Vi nådde nesten 200 km/t før Harald dro i snoren og fallskjermen brettet seg ut.
Svevet ned til fast grunn under føttene varte i 4-5 minutter. Det var herlig å henge i skjermen, styre til høyre og venstre og ta piruetter i luften. Etter hvert kom byen til syne under oss og jeg kjente igjen flere av Trondheims landemerker. En herlig utsikt!
Trygt nede på jorden igjen var pulsen høy og føttene kjentes ut som gele.
Men først og fremst hadde jeg masse energi og pratet som en foss. Mange intense inntrykk og store følelser på kort tid skulle fordøyes og synke inn. Det var en unik, fantastisk opplevelse som jeg gjerne gjør igjen.
Se hele innslaget om tandemhopp i Newton søndag 12. september 2010.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
